Tidlig navigasjon av nautisk teknologi.

Modet til de tidlige reisende er velkjent, og de fortsetter å gjøre opp for den bakovergående maritime teknologien i den gamle tiden gjennom god innovasjon. Da de tidlige vikingene seilte, var kapteinen veldig kjent med havet og naturlige gjenstander i havet, som fugler, fisk, vann, drivved, tang, vann, isplater, sky, vind og så videre. I det 9. århundre hadde den berømte nordiske navigatøren Flechki alltid et bur med kråker på skipet. Da han følte at skipet var i ferd med å ligge nær landet, ville han fly fuglene i buret. Hvis fuglen flyr sømløst rundt skipet, betyr det at det er langt fra landet; Hvis kråken flyr i en bestemt retning, vil han seile i fuglens retning, og dette er ofte veien til landet. retning. Selvfølgelig fungerer denne metoden bare når den er nærmere landet.

På den tiden holdt seilerne segling på en relativt nær avstand fra kysten til sjøs, og de kunne se landets egenskaper for å avgjøre om overskriften var riktig. Vanligvis seiler de om dagen og parkerer i havnen om natten eller anker ned på sjøen. De fleste av handelsfartøyene i europeiske byer som middelalderen brukte kystkysten, og foretrekker å seile langs Middelhavskysten i Spania, Frankrike og Italia. De er ikke villige til å seile østover etter å ha passert gjennom Gibraltarsundet. Kort sagt våget ingen rederier å våge ut i havet for å se landet på landet, fordi de tror at faren for skipet som rammer revet og skogen, ikke er så forferdelig som å synke i sjøen. Og de tør ikke bruke direkte fly av tre grunner: en er redd for å miste veien; den andre er frykt for stormer i havet; Den tredje er frykt for å bli angrepet av pirater. Men i siste omgang er det den første grunnen! Senere har navigasjonsteknologien gjort fremskritt. Selv om det fortsatt er to eller tre grunner, våger skipet å seile gjennom havet. Derfor er det i havreiser bestemt at orienteringen av fartøyet er først. I første omgang dømmer voyager bredden ved å observere solens høyde i løpet av dagen og observere stillingen til Nordstjernen om natten. Ved å stole på celestial posisjonering, brukte navigatoren et veldig enkelt instrument for å måle vinkelen til det himmelske legemet, som ble kalt "Jacob". Observatøren har to skorpioner koblet på toppen, den nederste er parallell med horisonten, og den øvre er justert med det himmelske legemet (stjernene eller solen), og energien er ute av vinkelen. Fiskeforskjellen brukes da til å beregne breddegrad og rekkevidde. Denne teknikken kalles "breddegradnavigasjon" og er relativt vellykket i måling av breddegrad, men det er svært vanskelig å bestemme lengdegrad. Til tross for dette er "breddegradnavigasjon" -tilnærmingen fortsatt vidt vedtatt i Vest-Europa, og plasserer seg på samme breddegrad som destinasjonen, og deretter bor på denne linjen for å seile til destinasjonen. Dette er imidlertid ikke helt vitenskapelig. Selv i dag vil bruk av astronomiske posisjoneringsfeil fortsatt være rundt 1-2 nautiske mil. På den tiden var det nesten ikke anstendig navigasjonsverktøy, og feilen var tenkelig. Den mest berømte er Columbus West Air. Han tror at etter å ha gått sør og samme breddegrad som India, kan han reise rett mot vest og kan faktisk nå en liten øy i Det karibiske hav i Bahamas, selv om han dør. Det er India som insisterer på at han kommer.

Det første marineverktøyet oppfunnet av mannen var kompasset, som er prototypen til kompasset. I begynnelsen brukte folk bare kompasset når været var dårlig, de kunne ikke se solen og Nordstjernen, og de visste ikke hvor skipet ledet. Reiseren gnider en strykejern på en magnet for å gjøre den magnetisk, fikse den på et strå, og suspendere den i en bolle med vann, slik at den magnetiske jernnålen automatisk vil peke nordover. Kompasset ble introdusert til Europa fra Kina i det 12. århundre, og ble senere omgjort til en "nord" -retning av europeiske navigatører. Ved rundt 1250 har den nautiske magnetiske kompassen blitt utviklet for kontinuerlig å måle alle horisontale retninger med en nøyaktighet på mindre enn 3 °. Men det magnetiske kompasset er ikke raskt akseptert av europeerne. Fordi folk fortsatt ikke kan vitenskapelig forklare hvorfor pekeren kan "finne" norden, og folk raskt oppdager at nord for disse nålene ofte er unøyaktige. Fordi de ikke vet at jernnålen refererer til den magnetiske nordpolen, men ikke den sanne norden (vinkelen av perioden kalles magnetisk deklinering). På den tiden kunne folk ikke forklare disse fenomenene, så seiling på et ukjent sted var ikke veldig overbevisende av kompasset. Så det originale kompasset var veldig mystisk. Den gjennomsnittlige sjømannen våget ikke å bruke den. Bare den dristige og forsiktige kapteinen brukte den i hemmelighet og satte den i en liten boks for å hindre andre i å se det. Det faktum at kompasset ble mye brukt i Europa var et spørsmål om slutten av det 13. århundre.